De siste par ukene har vi fått høre moralisering over Trond Giske sin opptreden på et utested ved navn Lorry. Jeg skal ikke her ta for meg de såkalte truslene han har kommet med mot Telenorleder Norvik, men derimot litt av den dobbelmoralen både journalister og enkelte politikere nå viser for fullt. Krf-leder Knut Arild Hareide har vært ute og moralisert, fordi man kan jo ikke ta viktige politiske debatter på nachspiel. For en person som har vokst opp med en religiøs tilknytning som gjør at alkohol er litt mer fy, fy enn for resten av oss, kom muligens det som skjedde på Lorry som en overraskelse? for oss andre burde den ikke gjøre det.

Jeg har drevet politikk i 18 år, og en ting jeg har lært er at mange politiske debatter og allianser blir gjort eller skapt utenfor møterommene. Det å være på rett fest, rett nachspiel og det å kunne drikke med de rette folkene er en måte å komme opp i verden på. Trond Giske vet dette, men det gjør også store deler av det politiske miljøet og pressegjengen i Akersgata. Når jeg var fersk i spillet var det alltid en melding vi fikk før landsmøtene, og det var ?vær forsiktig med hvem du snakker med, hva du sier og hvem som er til stede?. For tro meg, journalister er til stede og drikker med politikere hele tiden, av og til også på politikernes regning. Det finnes fuktige fester og fuktige nachspiel som enkelte ganger har tatt overhånd. Jeg har av og til blitt overrasket over hvordan enkelte pressefolk klarer å stå på bena og snakke rett i kameraet dagen etterpå, eller enda merkeligere; hvordan de klarer å komme med seriøse politiske analyser.

Jeg vet at flere kommer til å bli forbannet på meg på grunn av det jeg skriver nå, men min hensikt er ikke å være en slags moralsk dommer, ei heller er det et forsøk på å frikjenne meg selv. For jeg har vært med på disse fylleslagene og politiske debattene på fester, nachspiel og ulike vannhull både i Oslo, Bergen og andre steder. Hvem snakker med hvem, hvem liker hvem, hvem drikker med hvem osv.? av og til er det som en stor fjortisfest der det å hevne seg og smiske for å oppnå noe nærmest er den vedtatte regel.

Og så dreier ikke alt dette seg om stupfyll, men det å møte mennesker i uformelle arenaer. Alle miljøene har dette, enten det er innenfor idretten, det religiøse eller organisasjonsliv generelt. Alle har sine uformelle arenaer og ting blir sagt, folk blir presentert og folk utveksler telefonnumre og e-postadresser. Lorry er et slikt sted, Justisen et annet, eller i andre sammenhenger er det kirkekaffen, men det finnes også drøssevis av andre steder. En hovedregel har alltid eksistert mellom pressen og politikerne: Det som skjer på nachspielet blir på nachspielet. Man roper ikke ut om det i ettertid dersom det ikke har skjedd noe veldig spesielt, som for eksempel den gangen Lillebjørn Nilsen helte en øl over hodet til Vidar Kleppe.

Det som nå har skjedd er at noe som hittil har vært helt vanlig, plutselig har blitt en sensasjon. Hvordan viste pressen hva som ble diskutert på Lorry? Fordi de var der selv? og tro meg, de drakk ikke brus. Snart er det ny landsmøtesesong, og jeg vet at feststemte journalister vil delta på samtlige av dem. Kanskje jeg skal referere fra disse sammenkomstene og fortelle hva som blir sagt og gjort der? Kanskje det er på tide å presentere hva slags moral disse moralens voktere har?
Jeg har aldri gjort dette, og kommer heller aldri til å gjøre det, men enkelte folk i pressemiljøet bør være forsiktige med å vifte med en moralsk fane, for ellers kommer bare fristelsen til å bli større og større.

Trond Wathne Tveiten
Følg meg på facebook
Følg meg på twitter

Like etter at jeg hadde sagt dette ble det helt stille rundt middagsbordet. Skal vi være helt ærlige så er dette med faste plikter i heimen noe vi liksom ikke har fått helt til å svinge når det gjelder de yngste deltagerne. – Det er veldig bra for personligheten din å bære ut søpla, pleier jeg å si, men det gjør på en måte, liksom ikke så veldig inntrykk. Men denne gangen har jeg likevel fått litt trua.

Mor dro på tirsdag. Arbeidsoppgavene ble fordelt samme ettermiddag. For eksempel Frida tok straks oppvaskmaskinen alvorlig, mens Kaja prosederte på manglende kompetanse og mente at alle klærne våre garantert ville gå i stykker hvis hun skulle vaske klær. Frida var dessuten opptatt av å sikre at vi får i oss nok næring, slik at, mens Olav og jeg gikk en lang kveldstur på ski, begynte hun å bake store mengder boller med en hel del rosa glasur på. Hun bakte bollene helt på egen hånd og lovte høytidelig å ikke svi av huset, mens vi var på ski.

Nå viste det seg at det var veldig hyggelig å gå på ski. Dessuten var føret helt suverent. Det ble litt sent. Klokka 22.30 ringer derfor Frida til sin far på mobilen. – Pappa du har glemt innetiden din. Nå er det minst ti minutter siden du skulle ha vært hjemme, sa hun.

I går var det onsdag. Da satt alle seg ned i sofaen og så et TV-program fra Lillehammer. Det handlet om folk som brukte Lysgårdbakken som torturinstrument og som for øvrig slo løs på hverandre så blodet spruta. Frida har derfor sendt en SMS til sin mor der det fremgår at hun er bekymret for utviklingen på Lillehammer.

I dag er det torsdag og alle sto opp uten å kny. Normalt pleier man å måtte mase veldig mye. Særlig når det er godt og varmt under dyna og iskaldt på utsiden. Men i dag spratt de som sagt opp. Livet gir grunn til håp. Vi klarer oss. Mor har jo tross alt vært borte i to døgn, snart.

Nrk Hordaland hadde en interessant artikkel om at studentene klager over for mye ferie: Studenter på enkelte fag klager fordi de ikke får den studietiden de etter Universitets og høgskoleloven har rett til, 10 måneders studietid.
De har eksamen for tidlig og en student sier at “Når det er kort semester og mykkje pensum seier det seg sjølv at karakterane vert dårlege”. Jeg spør meg sjøl om det virkelig gjør det?

Min datter går på universitetet i Edinburgh. Universtietet er rangert som det 7 beste i Europa og det 36 beste i verden. Hun studerer International Relations with Honours. Hun begynner sitt høstsemester i september, leverer ett essay per fag i semesteret, har obligatoriske frammøte på kollokviegruppene og har antall eksamener tilsvarende antall fag før jul. Deretter begynner semesteret i januar og avsluttes med eksamener i mai. Kort semester altså, men intensivt. Betyr det at de får dårlige karakterer? Kanskje for noen, men det betyr også at en må stå på når en er der. Tid til jobbing ved siden av studiene er det lite rom for.

Men det betyr at det blir rom for å jobbe fra mai til september. Det fører utvilsomt også til at det blir tid til forskning for professorene og dermed kvalitetsutvikling av universitetet. (Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at frivillig arbeid også teller ved opptak til Masterstudiet, så studentene forsøker å skaffe seg dette også de månedene det ikke er forelesninger)

Jeg forstår at norske studenter føler at de må jobbe ved siden av studiene for å kunne finansiere opphold i studietiden. Jeg tror også faktisk det er bra at en bruker tid på å jobbe ved siden av studiene, men da fortrinnsvis ETTER at man har levert oppgaver og hatt eksamen. Ingen har vondt av å jobbe, men det bør ikke bli så nødvendig og så mye at det går ut over studiene. Det er ikke billig for norske studenter å studere i utlandet heller. Universitetet i Skottland krever skolepenger for internasjonale og Bristiske studenter. Når hver forelesning koster deg penger, så sier det seg selv at du passer på å møte opp. Skolepenger vil vi gjerne unngå i Norge, men jeg tenker at tiden kanskje er moden for å se på Universitet og høgskoleloven igjen for å få best mulig uttelling både for studenter, professorer og universiteter. Hva mener du vi kan vinne evnt tape på det?

Vikarer skal ha like godt lønns og arbeidsvilkår som ansatte i bedriften de leies inn til. Slike regler har ikke Norge i dag. Gjennomfører vi forslagene i vikarbyrådirektivet kan ikke lenger vikarbyråer konkurrere gjennom lavere lønn. Jeg vil kalle det en seier for det norske arbeidslivet! For hvorfor skal vikarer ha lavere lønn enn fast ansatte når de gjør samme jobben?

Vikarer er en del av det norske arbeidsmarkedet. Gjennom endringene som er foreslått i vikarbyrådirektivet sikres likebehandling mellom innleide fra vikarbyrå og ordinært ansatte. Tiltakene det er aktuelt å gjennomføre i Norge er lovfestet solidaransvar, opplysningsplikt overfor vikarbyråer og arbeidstakere mht lønns- og arbeidsvilkår, innsynsrett for tillitsvalgte og drøftingsplikt ved innleie. I tillegg kommer kollektiv søksmålsrett, gebyrmyndighet til Arbeidstilsynet og økte strafferammer for brudd på Arbeidsmiljøloven. Når ble slike tiltak en trussel mot norsk arbeidsliv?

I følge Statistisk Sentralbyrå var det 64 616 utlendinger som utførte korttidsoppdrag i Norge 4. kvartal 2010. De fleste av dem er innleide arbeidstakere eller arbeidstakere som utfører ulike former for underentrepriseoppdrag i Norge. I tillegg kommer alle dem som er bosatt i Norge og som er vikarer i ordets rette forstand. Gjentatte, vel dokumenterte brudd på arbeidsmiljøloven, underbetaling og dårlige bo- og arbeidsvilkår, bidrar til å sette sitt stempel på det vi i vid forstand kan kalle vikar- og bemanningsbransjen. Tallene er usikre, men dette kan dreie seg om så mye som 100 000 arbeidstakere. Så skal det i anstendighetens navn sies at det finnes seriøse utleiefirma med fast ansatte og organiserte arbeidstakere. Men dessverre opplever disse bedriftene i økende grad at de mister oppdrag til de useriøse aktørene.

Det er én viktig grunn til bemanningsbransjens framvekst i Norge, nemlig at det er ytterst lønnsomt å leie inn underbetalt, uorganisert utenlandsk arbeidskraft til virksomhet i Norge. Det blir ikke like lønnsomt den dagen vikarbyrådirektivet blir norsk rett.

LO har i dag kommet med sin uttalelse og er tilsynelatende mer skeptisk enn før. Slik jeg leser pressemeldingen åpner de for å innføre vikarbyrådirektivet dersom garantier for at någjeldende bestemmelser og de foreslåtte tiltak kan videreføres uhindret av EØS-reglene . Det bør være uproblematisk i og med at direktivet er et minimumsdirektiv.

Det sitter to fugler på mitt fuglebrett. Mette og late, så late og tunge at de nesten ikke kan fly! Under sitter katten og venter og han er sulten….

Er det slik med oss her i Norge også, at når vi er mette og late, er vi blitt et lett bytte for manipulasjon og indoktrinering?
Generasjonene før oss har kjempet i krig, dødt, sultet og lidd, for vår skyld. For at vi skulle få leve i et land med likeverd og frihet. Et selvstendig land med egen kultur. Norge.
Er vi blitt så ignorante at vi ikke ser hva som skjer rundt oss. Gidder vi ikke å ta vare på friheten lenger? Tror vi dette vil vare evig uten å løfte en finger?
Jeg bare spør…..

I dag kan vi lese i Sarpsborg Arbeiderblad påstanden om at det er Guds Vrede som kan ligge bak både massakren på Utøya og Alexander Kielland ulykken. Dette er påstått fra statsviter Per Haakensen på et KRF møte i Sarpsborg. Lederen i det lokale KrF laget vil ikke ta avstand fra utsagnet. I tillegg knyttes det også politikk til saken og budskapet fra de ekstreme kristne i forsamlingen er at Norge har blitt for Israelfiendtlig og for liberalt. Abortloven nevnes som eksempel. Derfor er Gud sint på oss.

For det første er dette innenfor ytringsfrihetens grenser. Folk, også statsviterer, kan si meningsløse, støtende og sårende ting. De kan også komme med udokumenterte påstander. De kan til og med ta Gud til inntekt for sitt syn uten å blunke. Til og med når det kommer til å skyte, drepe og skade uskyldige ungdommer på en sommerleir. Jeg blir selv såra over en slik kobling. Men mest av alt tenker jeg, hvem i all verden tror du at du er?

Disse holdningene eksisterer i en del konservative kristne miljøer. Derfor er det bra at slike holdninger kommer frem i lyset. Da kan vi diskutere dem og ta avstand fra dem. Da kan vi etterspørre belegg for påstandene og riste oppgitt på hodet over idiotiske utspill. Vi kan til og med gråte en skvett og bli forbanna.

Jeg er glad for at jeg tror på et budskap om toleranse, raushet og kjærlighet når jeg tenker på en Gud. Min og jeg tror de fleste andres Gud, trenger du ikke skremme med på KrF møter eller er en som straffer andre.

Jeg vet at det som kom fram i Sarpsborg var et ekstremt synspunkt. Jeg er lettet men ikke ovverasket over at KrF leder Knut Arild Hareide rykker ut og tar avstand fra denne koblingen. Når gjør lederen i Sarpsborg KrF og ikke minst Per Haakonsen det samme? En unnskyldning er på sin plass.

På begynnelsen av 1980-tallet deregulerte Høyreregjeringen til Kåre Willoch boligmarkedet. Husbanken er i ettertid blitt endret fra å være et virkemiddel for sosial boligbygging – over til en markedstilpasning man kan hevde ikke fremmer sosial boligbygging – i hvert ikke slik den opprinnelige tanken med opprettelsen av Husbanken var tiltenkt.

De fleste boligbyggerlagene har i dag endret seg fra å tenke fellesskap, over til i økende grad å fokusere på individuell privat bolig og/ eller investeringsobjekt. På denne måten fremstår ikke boligsamvirkemodellen lengre som en naturlig inngangsport til boligmarkedet for de mange som står utenfor. Og tragisk nok øker antall bostedsløse – i det som skal være et av verdens beste land å bo i. Denne politikken går bare helt feil vei.

Parallelt med at boligprisene stiger, trenger mange enda større lån for å kunne skaffe seg bolig. Faren med det er at dersom rentene stiger, eller at enkelte opplever inntektssvikt som følge av økt arbeidsledighet e.l, kan det oppstå den situasjon at mange ikke klarer å betjene lånene sine. Samfunnsmessig, er det en risiko for at vår tids bolig- og utlånspolitikken, kan bli vår «boligboble», kanskje noe i retning av den som flere land med finanskriser opplever.

Ordningen med «boligsparing for ungdom (BSU)» ble introdusert som en hjelp for å få flere ungdommer inn på boligmarkedet. Myndighetene har satt som krav om boligkjøpere skal 10 % egenkapital ved kjøp av bolig. Som følge av – for tiden – lav rente, vurderes det å øke kravet om egenkapital til 15 %. En slik politikk vil åpenbart ramme ungdom som vil inn på boligmarkedet, og særlig i områder hvor boligprisene er høye. Med studielån, og kanskje familieetablering ved siden av, vil en slik politikk gjøre nåløyet enda trangere for unge som vil inn i boligmarkedet. Dersom en slik politikk realiseres, er det frykt for at presset på prisene i utleiemarkedet vil stige betydelig.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har sett på hva slags utvikling vi kan forvente på boligmarkedet og lønnsnivået de 3 nærmeste årene. Prognosene forteller at lønnsnivået forventes å stige med 12 %, mens boligprisene vil stige med hele 17 %.

Hva betyr SSBs prognoser i praksis? Litt forenklet oppstilt – i den hensikt å vise noen tallstørrelser viser den oss at;
En person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan med 12 % lønnsvekst forvente å få en lønnsvekst på kr 48 000.- i løpet av de 3 nærmeste årene.
En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Med 12 % økning, kan vedkommende forvente seg en økning på trygdeytelsene på kr 18 916.- i løpet av de tre nærmeste årene.

Hva blir konsekvensene om boligprisene stiger med 17 %? La oss ta et eksempel med en bolig som i dag koster 3 000 000 kroner. Med en prisøkning på 17 %, vil den samme boligen koste kr 3 510 000.- om tre år. En slik dramatisk økning betyr at en person må ha en årsinntekt på hele 4 250 000 kroner for å holde lønnsmessig tritt med stigningen i boligprisene i samme tidsperiode (kr 4 250 000 × 12 % = kr 510 000) – gitt at SSBs prognoser slår til. Det viser boligpolitikkens galskap!

Økningene på prisen på en bolig til kr 3 000 000 overstiger dermed langt over hva en minstepensjonist kar forvente få i økning i samme periode (kr 18 916 mot kr 510 000), eller en person med ei årslønn på kr 400 000 får (kr 48 000 mot kr 510 000). Kan samfunnet leve med en slik utvikling?

Så er det slik at en velbemidlet person vil kunne kjøpe en bolig til 3 mill kr uten å ta opp lån, eventuelt trenger bare mindre lån, og får dermed gode lånebetingelser. En relativt ubemidlet person må ta opp store – såkalte «risikolån» – ut fra en tenkning om høyere lånerisiko ved lavere betalingsevne. Det betyr høyere renteprosent på lånene – selv om man skulle tro at en bolig – som objekt – har samme verdi enten det er en rik eller en mindre rik som besitter den.

Et annet forhold, som bidrar til å drive boligprisene oppover, er bankenes/ meglernes provisjoner. Enkelte banker beregner seg opp til 2,75 % provisjon. Systemet bidrar dermed til at for å få mest mulig provisjon, forsøkes det å drive boligprisene opp. Det er ikke uvanlig provisjonsbeløpet for salg av en bolig i dag fort kommer opp i nærmere 100 000 kroner. Etter min oppfatning bør det settes et tak fra myndighetenes side på hvor mye provisjon bankene/ meglerne kan ta ved salg av boliger.

Økte boligpriser, og dermed behov for større låneopptak for kjøp av bolig hos enkelte, gir det utslag at prisene på utleieboliger stiger i tilsvarende takt for andre. Det gjør at mange lavlønte og ubemidlede opplever det som nærmest uoverkommelig å opparbeide seg kapital til å kunne skaffe seg egen bolig – gjennom at store deler av inntekten går til å betale høye priser på utleieboliger.

Dette systemet medfører dessuten til at mange unge blir boende lenge hjemme hos foreldrene, og forsinker på denne måten ungdommens løsrivingsprosess fra foreldre og pårørende. Dette er prisen – og et av utviklingstrekkene samfunnet har oppnådd – gjennom å åpne opp for det markedsliberaliserte lønns-, utlåns- og boligsystemene som vi har i dag.

Det må bli en viktig målsetting å gjenreise den sosiale boligbyggingen! Det vil hele vårt samfunn tjene på, spesielt de unge og de som har liten egenkapital til å skaffe seg sin egen førstegangsbolig. Og det haster! SSB prognoser tilsier at det trengs en rask endringsprosess!

Det 23. ordinære kretstinget avholdes på Quality Hotel Strand på Gjøvik fredag 10. og lørdag 11. februar 2012.
Som fotballeder bør du vise såpass respekt for den jobben som gjøres i Indre Østland Fotballkrets at du viser din interesse ved å møte opp. Det er kretstinget som legger planen for din og alle andres klubber fremtid. her tas de viktige avgjørelsen, så her bør du som leder/styremedlem i din klubb melde din ankomst.
Jeg er såpass voksen at jeg husker da både store og små klubber var på plass. Diskusjonene var mange og matnyttige. De siste årene har interessen vært mindre og diskusjonene stort sett fraværende. Trist, men sant.
Så hvorfor ikke greipe sjansen og ta turen Gjøvik andre helgen i februar og kom med dine synspunkter på det som er viktig for deg og din klubb, eller kom å være til stede bare for å lytte. det er viktig det, også.

- Det er ikke noe nytt at Arbeiderpartiet skaper et skremmebilde av Fremskrittspartiet. Det som er litt morsomt med Arbeiderpartiets analyse er at de fremstiller Høyre og Arbeiderpartiet nesten som to dråper vann. For meg handler politikk om forandring og fornyelse, sier partileder Siv Jensen (Frp).

Det blir fremdeles ingen fornyelse uten et sterkt FrP.

Du kan lese resten av artikkelen hos Politisk.no

De vil i virkeligheten skyte seg til den fascisme som de hevder å bekjempe.

Willy Brandt om Baader Mein- Meinhof terroristene 7.9.1977

Jeg har enn god venn som står nok noe fra meg i politisk, men vi kommer uansett godt overens. Han er ikke noe rasist, men mer kritisk til enkelte sider ved innvandring og Islam enn det jeg er. Dette er et demokrati så det bør være helt legitimt. Enkelte i Bergen by syntes ikke noe om dette og har tenkt å drive en form for selvjustis eller terror som jeg kaller det.

Min venn kom i kontakt med en person som utga seg for å være en kvinne, men som i virkeligheten var disse terroristene. Når han skulle møtte den kvinnen viste det hele seg å være en felle. Istedenfor for et møte så dukket det maskerte personer for å ta ham. Vennen min slapp heldigvis unna uten store skader, men dette kunne fort gått verre.

Til disse terroristene har jeg bare en ting å si: Dere er ikke noe annet enn en gjeng primitive pøbler og dere fortjener å bli straffet hardt for det dere har utsatt denne personen for. Å tro med å terrorisere mennesker så skal dere vinne samfunnsdebatten forteller rent lite om hva slags sykt sinn dere har. Dere vil bli straffet for dette før eller senere.

Til alle andre oppfordrer jeg dere åpne munnen å si hvis dere vet noe om dette. Ikke la dere skremme av disse pøblene, men hver med å slå et slag for demokrati og ytringsfrihet.

Det er så man knapt tror det:

I et av verdens kaldeste land med kanskje verdens reneste strømproduksjon har vi en regjering med det uttalte politiske mål å gjøre strømmen dyrere for Norges innbyggere. Det kalde vintre og grov forsømmelse av utbygging ikke har greid å gjøre med prisene, skal regjeringen nå sørge for ved å bygge flere kabler for eksport av strøm til utlandet.

Det uttrykte målet til de rødgrønne er dyrere strøm for deg og meg. Målet, … slå den!

Les mer om de rødgrønnes kommende strømsjokk til deg og din familie her

Politisk streik den 18.01.2012.
Flere LO-forbund tar opp kampen!

Hvem styrer Norge? Det norske demokratiet – eller EU? Og hvem bestemmer i EU – demokratiet eller politikere som representerer «1 %-samfunnet (kapitalmakten)»? Og hvem påser at kapitalmakten alltid har rett – det viser seg at EU-domstolen gjør – et faktum som er grundig underkommunisert.

Dette bildet er det viktig å ha klart for seg når man skal diskutere hvorvidt man er for eller imot EUs vikarbyrådirektiv – fordi Norge – gjennom EØS-avtalen, styres av hva som skjer i EU. Jf Aftenposten den 16.01.2012, sier en forskningsrapport fra Liechtenstein-instituttet i sin Europautredning at det knapt er mulig å få unntak fra EØS-avtalen. Av 8 000 EU-lover som Norge har vedtatt, har Norge bare fått 55 unntak fra implementerte lover fra EU, og hvor det stort sett er snakk om tekniske tilpasninger – ikke reelle unntak jf Europautredningen.

Liechtenstein-instituttets konklusjon tilsier at norske politikere i praksis bare er statister i forhold EU og «1 %-samfunnet». Heldigvis for norske politikere, er ikke Norge medlem av EU – dermed har ikke norske politikere noe ansvar for de forringelsene som skjer på lønns- og arbeidsvilkår, sosial dumping m.v ovenfor arbeidstakere, samt forringelsen av velferdssystemene som skjer rundt i Europa. Disse funnene Liechtenstein-instituttets rapport, tilsier at dersom vi fortsatt skal ha et demokrati og anstendige lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere, må Norge må få en grundig debatt på hvorvidt man ikke bør erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik eksempelvis Sveits har gjort.

Hva er hensikten med vikarbyrådirektivet?
Vikarbyrådirektivet har sitt utspring i intensjonene om EUs ønske om å skape stor fleksibilitet i arbeidslivet. En av EUs fire friheter handler om «fri flyt av arbeidskraft» – både innenfor EU/ EØS-området og innenfor hvert enkelt land.
I klartekst betyr det at EUs ønske er å ha arbeidstakere som på kort varsel kan ta ei vakt her og ei vakt der, eller ei ukes, eventuelt månedsjobb der den tilbys. Dette er et system som særlig rammer arbeidstakere i yrkesgrupper hvor det det kreves midlere/ lavere utdanning, i praksis de fra før av – dårligst betalte jobbene.

Slike arbeidsvilkår setter ofte til side ansattes medbestemmelses- og innflytelsesrettigheter på arbeidsplassene de jobber på, det hindrer påvirkning gjennom fagforeninger, og arbeidstakeren kan risikere å miste beskyttelsen av fritiden.
I tillegg kan det være vanskelig å få ei lønn som er til å leve av gjennom tilfeldige og ustabile vikarjobber. Det kan gi store vanskeligheter på boligmarkedet, låneordninger og trygghet for seg og familien.
Det er også slik at innleide arbeidstakere ofte får langt dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn de andre i bedriften som de får jobboppdrag i. Det er heller ikke uvanlig at arbeidstakere går på midlertidig ansettelseskontrakter i år etter år.

Etter at forbudet mot utleie av arbeidskraft ble opphevet i 1999, er det blitt etablert en rekke bemannings- og vikarbyråer rundt om. Det betyr at det i de siste årene har skjedd en sniktilpasning av et annet regime en «faste ansettelser» for mange arbeidstakere. Avsløringene om arbeidsforholdene i Adecco og en rekke andre vikarbyråer, vitner om at det foregår grov utnyttelse av arbeidstakere med ulovlig overtid, luselønn, lange dagsverk og dårlig arbeidsmiljø. I tillegg hører vi om vikarer som «bor» gratis på vikarbyrået i håp om å få en tilfeldig vakt som måtte dukke opp.

Det kan derfor ikke være tvil om at vikarbyrådirektivet representerer en stor trussel for veldig mange hva angår retten til å ha trygge jobber og gode ansettelsesvilkår på faste stillinger, og rett til å ha et godt arbeidsmiljø! I tillegg representer direktivet en klar svekkelse stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven.

Anstendige arbeidsforhold
Lover og avtaler knyttet til tariffavtaler slår fast at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dette er nedfelt i Arbeidsmiljøloven, og har vært en del av norsk rettspraksis. Faste ansettelser sikrer arbeidstakerne ei lønn som er til å leve av og stabile forhold, og legger grunnlaget for en god sosial og velferdsmessig hverdag. I tillegg regulerer tariffavtalene en rekke andre forhold som forsikringsordninger, pensjonsordninger og andre forhold i tilsettingsforholdet.

Fagbevegelsen kan aldri godta, eller akseptere, at disse viktige grunnpilarene i norsk arbeidsrett og arbeidspraksis blir truet, eller utfordret!

Hva sier direktivet?
EU vedtok i 2008 vikarbyrådirektivet. Direktivet fastslår at vikarer skal sidestilles med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Men er dette godt nok for å bevare hovedregelen om «faste ansettelser som hovedregelen»?

Det kan ikke være tvil om at direktivet vil utfordre en rekke bestemmelser i vårt lov- og avtaleverk, blant annet Arbeidsmiljølovens bestemmelser knyttet til ansettelser. I direktivets artikkel 4, heter at forbedret minimumsbeskyttelse av vikaransatte må ledsages av en revisjon av eventuelle restriksjoner eller forbud som måtte være pålagt vikararbeid. Dette utfordrer følgende tre forhold;

- Fagbevegelsen mener derfor at EUs vikarbyrådirektiv kan føre til krav om endringer i Arbeidsmiljølovens § 14-9 – om bruk av midlertidig ansatte og vikarer.
- Videre kan Arbeidsmiljølovens § 14-12 og 14-13 om innleie og utleie av arbeidskraft være i strid med direktivet, og dermed reise krav om revisjon.
- I tillegg kan andre tariffbestemmelser, som har til hensikt å sikre faste ansettelser, og redusere bruken av midlertidig ansettelser og vikarer også være i strid med direktivet. Det vil reise ytterligere krav om revisjon av tariffavtalene.

Viktig kompetanse kan forsvinne
Virksomheter kan enkelt bli tappet for kompetanse ved at arbeidstakere kommer og går. Eller at det kan forsinke prosesser med å videreutvikle kompetanse ved at man ikke har en stabil arbeidsstokk. Økt bruk av vikarer kan også være en stor trussel mot fagopplæringen (lærlingeordninger), enten fordi at dette ikke lengre blir et satsingsområde, eller gjennom at det ikke er nok stabil fagkompetanse i virksomhetene. For det kan ikke være tvil om at dersom direktivet vedtas, så vil det medføre utstrakt mer bruk av midlertidige ansettelser og bruk av vikarer med svekket ansettelsesvern!
Det er en reell fare for at med den arbeidsledigheten som Europa sliter med i dag, så kan vikar- og bemanningsselskapene med vikarbyrådirektivet i hånden kunne anvende arbeidstakere fra andre land på helt andre lønns- og arbeidsvilkår enn hva som gjelder i Norge. Det har Adecco og andre selskaper tydelig bevist!

Arbeiderpartiet må snu!
Fagbevegelsen kan ikke, og vil ikke, akseptere vikarbyrådirektivets trussel mot arbeidstakernes rett til å inneha trygge jobber, et velorganisert arbeidsliv, og et godt arbeidsmiljø!

En tilnærmelsesvis samlet fagbevegelse står bak kravet om at Stortinget må legge ned veto mot vikarbyrådirektivet! Partiene Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti står på fagbevegelsens side i denne saken. Det er derfor et stort håp om at Arbeiderpartiet vil snu i denne saken – i tide!

På bakgrunn av det gjennomføres det den 18.01.2012 en politisk streik mot innlemming av EUs vikarbyrådirektiv i norsk rett!

Leder av justiskomiteen, Per Sandberg (FrP), forventer at Regjeringen umiddelbart slår fast at hijab ikke blir en del av politiuniformen.

Det er Regjeringens nedsatte livssynspolitiske utvalg, som i følge avisen Vårt Land, åpner for bruk av hijab i politi og rettsvesen.

- Politi og rettsvesen skal være nøytrale instanser, det er derfor helt uaktuelt for oss og akseptere bruk av hijab i denne typen offentlige maktyrker.

Sandberg reagerer på at et offentlig nedsatt utvalg velger å fremme et slikt synspunkt.

Les mer på frp.no

VG hadde i forrige uke et stort oppslag om dieselbiler som på flere punkter gav et feil inntrykk. Det er fort gjort å bli forvirret av alt som sies og skrives om bilavgifter. Så her er derfor et forsøk på oppklaring. Her er 5 punkter om bilavgifter det kan være ok å vite:

1. De som har kjøpt dieselbiler de siste årene, får ikke økte bilavgifter i 2012.

2. Bilavgiftene blir faktisk redusert med 185 millioner kroner i 2012.
(For de som som vil ha det litt mer detaljert: Vrakpanten økes. Omregistreringsavgiften reduseres. I engangsavgiften gjøres disse endringene: Effektkomponenten (hestekreftene) reduseres, mens C02-komponenten (klima) og NOX-komponenten (lokale utslipp, ny) økes noe. Dette gir større vekt på miljø og mindre på effekt. Den samlede avgiftsletten er på ca 185 millioner kroner. Høyre var i Stortinget enig i alle disse forslagene. Forslaget om å innføre en NOX-komponent ble støttet av alle partiene på Stortinget, også Frp.)

3. Drivstoffavgiftene økes ikke i 2012.
(Drivstoffavgiftene for vanlig diesel og bensin har faktisk ikke økt på flere år. Ja da, jeg vet, man får et annet inntrykk når politikere fra FrP snakker om avgiftene på bil og drivstoff. Men ingen avgiftsøkninger på drivstoff altså. De høye drivstoffprisene nå skyldes den høye oljeprisen.)

4. Regjeringen har ikke foreslått kjøreforbud for dieselbiler.
Av og til skapes et inntrykk av at Regjeringen har fremmet forslag om kjøreforbud, men det er altså feil.

5. I 2012 gis det nye avgiftslettelser til biler som har både lave utslipp av CO2 og NOX.
Dette er typisk lavutslippsbiler, slik som ladbare hybrider. På dette området skjer det nå mye spennende. Stadig nye og bedre modeller. I Norge har slike biler lave avgifter, og derfor kommer de også raskt hit. Det er bra, slik skal det være. I tillegg er rammevilkårene for elbiler i Norge antakelig verdens beste.

Håper dette var oppklarende.

Til de som vil lese litt mer:
En mer detaljert og presis beskrivelse av endringene i bilavgiftene i 2012, finner du på Finansdepartementets hjemmeside her.

Da Statsbudsjettet for 2012 ble lagt fram i oktober i fjor, fikk Regjeringen skryt av NAF både for selve forslaget, men også for å ha lyttet. Les NAFs uttalelse om at Bilavgiftene er på rett vei.

Følg meg på twitter @lundkjetil

Trepartssamarbeidet mellom de offentlige myndighetene, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden viser seg å være et fortrinn når det gjelder fordelingspolitikk, lønns- og arbeidsvilkår (arbeidsmiljøloven), sysselsettingspolitikken og velferdspolitikk. Det gjør at Norge fremstår som et av de landene med lavest arbeidsledighet i verden, har generelt de beste velferdsordningene i verden, lavest konfliktnivå, og der forskjellene er minst mellom folk.

Høyrepartiene (markedsliberalistene) har gitt uttrykk for at de vil innføre ordninger som kan svekke dette trepartssamarbeidet! Blant annet gjennom å svekke lovverket – som gir arbeidstakere den medbestemmelsen og medinnflytelsen man har pr i dag. Spesielt utsatt kan den kollektive streikeretten være om Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti får makt!

Markedsliberalistene synes å ha EUs politikk som sitt forbilde, med EU-domstolen som det overordnede overvåkingsorgan, hvor sosial dumping, fagforeningsknusing og kutt i velferdsordninger synes å være en del av målsettingen og politikken. Laval-dommen fra Sverige er et slikt eksempel med angrep på den kollektive streikeretten.
Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning, inntekt og formue kommer ofte negativt ut i det nye arbeidslivet i EU. Nevnte arbeidstakergrupper er eksempelvis overrepresentert blant arbeidstakere som går på midlertidige ansettelser og vikariater (ustabile arbeidsforhold) mv.

I Norge har man en organisasjonsgrad på ca 47.1 %. Den har falt fra ca 57 % i 1980. Det er en utvikling som må snus om man skal evne og opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår, samt gode velferdsordninger i fremtiden. I dag er det ingen andre som forsvarer velferdssamfunnet sterkere enn det LO gjør! Det i seg selv er god grunn til ettertanke.

Fradrag på selvangivelsen for fagforeningskontingent er et stort gode for demokratiet – spesielt bedriftsdemokratiet!
Fradragsberettiget fagforeningskontingent på selvangivelsen er et stort og uvurderlig gode både for demokratiet – og spesielt bedriftsdemokratiet! Fradraget er en universell ordning som gjelder alle arbeidstakere, dvs at alle landets innbyggere kan nyte godt av ordningen!
Pr i dag hindrer ordningen med fradragsberettiget fagforeningskontingent stor forskjellsbehandling mellom organiserte og uorganiserte arbeidstakere (ofte kalt gratispassasjerene), fordi fradraget utjamner forskjellene mellom de som betaler kontingent og de som ikke gjør det.

Det er trist at diskusjonen, med krav om å fjerne fradragsberettiget fagforeningskontingent dukker opp med jevne mellomrom på ulike nettsteder i og medier.
Det å redusere – eller fjerne – fradraget på fagforeningskontingenten er et virkemiddel som krefter i høyrepartiene (Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti) anvender for å drive det som gjerne omtales som «fagforeningsknusing». Dette fordi (som flere fremhever) – pr i dag nyter uorganiserte, i stor grad de samme rettighetene som de fagorganiserte har kjempet frem i virksomheter hvor det er tegnet tariffavtaler. Eller sagt på en annen måte; Det er en praksis – pr i dag – at dersom det er tegnet en tariffavtale på en arbeidsplass, gjøres tariffavtalens bestemmelser gjeldende for alle arbeidstakere (dvs inklusive de uorganiserte).
Derav kommer argumentasjonen fra enkelte hold om at «hvorfor være organisert når man får det samme likevel»? Så enkelt er det ikke!

Det å kjempe for å beholde fradragsberettiget fagforeningskontingent, er av stor betydning for å beholde en sterk fagbevegelse (høy organisasjonsgrad), og dermed et velfungerende trepartssamarbeid, og dermed et velfungerende velferdssamfunn, med gode lønns- og arbeidsvilkår! Det er et faktum man ikke må tape av syne.

I Sverige for eksempel har medlemstallet falt i fagorganisasjoner blant annet som en konsekvens at man har bygget ned adgangen til å trekke fra fagforeningskontingent på selvangivelsen. Med synkende medlemstall, fratas arbeidstakere mange goder i en bit-for-bit-politikk – styrt av markedsliberalistene.

Hva slags arbeidsliv ønsker egentlig de uorganiserte?
Det er selvsagt vanskelig å si for en som er organisert, men det kan være grunn til å se på hva som er oppnådd gjennom tidene av de som gjennom tidene har vært fagorganiserte.
Går vi tilbake til midten av 1800-tallet, før fagbevegelsen ble stor nok og samarbeidet slik at de kunne hevde sin rett, var arbeidsdagene ofte på 13 til 16 timer 6 dager i uka, og uten ferierettigheter.

La meg få provosere litt, med noen spørsmål knyttet til de uorganiserte;

De fagorganiserte har i dag kjempet seg frem til en normalarbeidsdag på 7,5 timer og 37,5 timers arbeidsuke. Arbeidsmiljøloven sier at vi skal jobbe 8 timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke (Arbeidsmiljølovens § 10-4). Kan det bety at mange uorganiserte egentlig ønsker seg 40 timers arbeidsuke?

De fagorganiserte har kjempet seg frem til retten til 5 ukers ferie (30 virkedager). Ferieloven sier at en arbeidstaker har rett til ferie i 25 virkedager (4 uker + 1 dag – dvs vi kaller "Grodagen»). Tariffavtalen – som de fagorganiserte har kjempet frem – gir rett til ytterligere 5 virkedagers ferie. Kan det bety at de uorganiserte egentlig ønsker seg bare 25 virkedager feriefritid?

De fagorganiserte har kjempet frem en rett for slitne arbeidstakere til å kunne tre ut av arbeidslivet fra 62 år. Aldersgrensen for pensjon er normalt 70 år, og hvor det har vært anledning til å gå av ved fylte 67 år dersom arbeidstakeren fyller vilkårene i Folketrygdloven. Aldersgrensene er etter nytt pensjonssystem, og endringer i Trygdeloven, gjort mer fleksible. Kan det bety at uorganiserte mener at arbeidstakere skal holde på til de fyller 70 år – selv om helsen skulle svikte på et tidligere aldersnivå?

Fagforeningene har kjempet frem forsikringsordninger (herunder ulykkesforsikringer), og sykelønn når arbeidstakere er syke. Kan det bety at uorganiserte mener at forsikringsordninger og sykelønn ikke er viktige for arbeidstakere? Man må ikke tape av syne at slike ordninger kan bli strøket med et pennestrøk om fagbevegelsen blir svekket i tilstrekkelig grad?

Fagbevegelsen kjempet frem, senest når LO bidrog sterkt til å avsette Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som garantist for Bondevik II-regjeringens politikk) – å sørge for å beholde en Arbeidsmiljølov som beskytter arbeidstakernes fritid (dvs arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven). Kan det bety at de uorganiserte mener at det er arbeidsgiver som skal eie, styre og ha herredømme over arbeidstakernes fritid (slik som var vanlig under husmannstiden/ slavetiden)?

LOs innsats med å avsette Bondevik II-regjeringen ved valget i 2005 bidro til at stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven ble videreført – i motsetning hva partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti vil gjøre. Kan det bety at uorganiserte mener at et stillingsvern er uvesentlig å kjempe for – for arbeidstakerne?

LOs innsats med å avsette Bondevik II-regjeringen ved valget i 2005 bidro til at midlertidige ansettelser ikke ble hovedregelen i arbeidslivet (og slik EU vil innføre gjennom EUs vikarbyrådirektiv). Det gjør at de fleste arbeidstakere i dag har ei inntekt som gir garanti for lån til boligkjøp, og ei lønn som er til å leve av m.v. Kan det bety at uorganiserte mener at dette ikke er viktig å kjempe for faste ansettelser for arbeidstakere?

Pensjonsreformen, som ble lagt frem av Bondevik II-regjeringen inneholdt en profil om at de rike, og de med høyere utdanning og lønn skulle få vesentlig høyere pensjoner – ved at arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ og inntekt skulle få betydelig desto mindre – målt mot dagens nivå. LO greide å stoppe dette særdeles usolidariske forslaget til pensjonsordningen som ble presentert av fra Stortinget i samarbeid med Arbeiderpartiet. Det innebar også endringer i Arbeiderpartiets forslag før LO-kongressen i 2005. Fremskrittspartiet vil gjøre alle til minstepensjonister). Kan det bety at uorganiserte mener at pensjonsspørsmål ikke er viktige?

Limet, og hovedårsaken til at arbeidstakere har oppnådd så gode lønns- og arbeidsvilkårene som arbeidstakere har pr dag, skyldes den kollektive streikeretten. Den er sikret i Arbeidstvistloven/ Tjenestetvistloven. Og det å være fagorganisert betyr at man også er sikret retten til streikebidrag ved konflikt. Særlig Venstre og Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for at de vil fjerne arbeidstakernes kollektive streikerett dersom de får makt. Kan det bety at uorganiserte mener at streikerett ikke er viktig for å opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår, og at streikebidrag er unødvendig om det blir konflikt?

Arbeidstvister blir tidvis ført for arbeidsretten. Dette for at arbeidstakerne skal kunne få prøvd sin sak og sine rettigheter juridisk. Å føre en rettssak koster fort +/- kr 300 000.- (avhengig av sak og innhold og omfang) pr rettsinstans, om en part taper rettssaken. Dersom saken er av prinsipiell betydning for fagbevegelsen, dekker fagorganisasjonen slike saksomkostninger. Kan det bety at uorganiserte ikke føler at dette er en viktig trygghet – selv om det kan medføre at det rammer familie og familieøkonomien sterkt.

De fagorganisertes kamp for gode lønns- og arbeidsvilkår handler om at man ikke ønsker å føre arbeidstakere i deres familier tilbake til tilstander hvor mange opplevde grov urettferdighet, fattigdom, utbytting, og hvor arbeidstakere måtte stå med lua i handa når de skulle kreve noe. Og den tiden da uføre måtte tigge om almisser (Fremskrittspartiet, ved partileder Siv Jensen, benyttet «almissebegrepet» under valgkampen i 2009).

Urett ute i verden
Det foregår mye urett ute i verden. Kina blir ofte nevnt som et «flott land å samarbeide med» blant de som har etablert virksomheter det.
Det skjer en utvikling gradvis også i Kina, eller i hvert fall deler av Kina.

Det som i hvert fall har vært en del av arbeidspolitikken i Kina da globaliseringsutviklingen tok til, var at fagforeninger var forbudt – den oppgaven som en slags «tillitsvalgt» var/ er arbeidslederens oppgave (bedriftens håndplukkede mann).
I Kina bor arbeidstakere i stort antall i en form for arbeidsleirer eid av arbeidsgiverne/ myndighetene – hvor arbeidstakeren ofte er langt vekke fra familiene sine. Når arbeidstakerne er innlosjert hos bedriftseierne, er det fortalt om at arbeidstakerne må betale høy leie på bolig på svært lave lønninger. Arbeidstakeren henvises ofte til å handle varer og klær i bedriftseieren butikker – til dyre priser (og hvor det ikke er uvanlig at arbeidstakeren står i gjeld til arbeidsgiveren – til høye renter), 16 til 18 timers arbeidsdag er ikke uvanlig pr dag – og hvor arbeidstakere risikerer trekk i lønn om de eksempelvis snakker til hver andre i arbeidstiden slik det fremgikk i et avisoppslag nylig. Arbeidstakerne har som oftest ingen ferierettigheter, ingen forhandlingsrett/ streikerett, eller sykelønn, arbeidsledighetstrygd, heller ingen pensjons og forsikringsordninger osv, og det eksisterer knapt noen miljø- og forurensingsbegrensninger.

Før OL ble avviklet i Kina, måtte virksomhetene stenge i flere mils omkrets rundt arrangørstedene – i flere uker før OL tok til, på grunn av de høye forurensningsverdiene i lufta. Dette representerer mange arbeidstakeres arbeids- og bomiljø i Kina).

Det hevdes at nærmere 10 % av jordsmonnet i Kina er blitt så forurenset at det er ikke tilrådelig å spise maten som blir produsert der av helsemessige årsaker. Men den maten som produseres i disse forurensede områdene viser seg å være god nok mat for arbeidstakerne.
Er det slike arbeidstilstander vi ønsker oss?

Sterke fagforeninger er et gode!
Fordelingspolitikk handler om å ha sterke fagforeninger. Velferd handler om å ha sterke fagforeninger. Et godt arbeidsliv handler om å ha et godt trepartssamarbeid mellom offentlig myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Dvs den norske modellen!

Hvorfor er ikke de som er opptatt av å fjerne/ bygge ned fagforeningskontingenten – heller opptatt av å få bukt med svart økonomi? Svart økonomi hevdes å være vår tids raskest voksende økonomi. Det er mye mer penger å hente ved bekjempelse av svart økonomi – penger som kunne blitt anvendt innenfor skole, utdanning, helse, samferdsel osv osv. Det må være langt mer lønnsomt enn å gå til angrep på fradragsberettiget fagforeningskontingenten og de godene som følger av den ordningen/ trepartssamarbeidet.

De samme personene som går til angrep på fagforeningene og fradragsberettiget fagforeningskontingent går heller ikke til angrep på det faktum at arbeidsgivere organiserer seg i arbeidsgiverforeninger, og/ eller mer eller mindre lukkede forsamlinger og brorskapsordener.

Noen ganger er det gode grunner til å være stolt over å være fagorganisert – tatt i betraktning alle goder som fagforeningene har bidratt til å kjempe frem!

Til de uorganiserte!
Avslutningsvis vil jeg kommentere de provoserende spørsmålene jeg stilte lenger oppe i innlegget;
Jeg tror at de fleste uorganiserte både ønsker og vil ha de godene som fagbevegelsen har kjempet frem gjennom tidene på lønns- og arbeidsvilkår, samt de andre velferdsordningene som samfunnet byr på. Ordninger som mange tar for gitt at vi har i dag og for fremtiden. Men slik er det ikke – det krever faktisk en innsats hver dag for å beholde disse opparbeidede ordningene!

Jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg 8 timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke i stedet for dagens 7,5 timers arbeidsdag/ 37,5 timers arbeidsuke, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg tilbake til 25 dagers ferie i stedet for dagens 30 dager, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg en standard 70 års aldersgrense fremfor dagens fleksible ordninger, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker innføring av karensdager ved sykdom (fjerning av sykelønn), forsikringer osv, osv.

Jeg tror også at uorganiserte vil ha en beskyttelse av sin fritid, ha et godt stillingsvern, oppleve faste ansettelser fremfor vikariater og midlertidige ansettelser, ha gode gode pensjonsordninger, være sikret juridisk trygghet i arbeidssituasjonen, og ha et balansert partsforhold i arbeidslivet med kollektiv streikerett osv osv,

Apropos sykelønn;
Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA), er et eksempel på tiltak for å kunne beholde sykelønnsordningen – og slippe innføring av karensdager. Dvs at vi får full lønn under sykdom. Det er et fellestiltak mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og offentlige myndigheter! Det er et eksempel på daglig innsats for å kunne beholde velferdsgodene med full lønn under sykdom.

Jeg tror det er slik at;
De beste løsningene finner man frem til i fellesskap! Derfor handler det om at flere uorganiserte må ta del i det fellesskapet. Dvs å organisere seg. Det lønner seg å være organisert! Fradragsberettiget fagforeningskontingent er derfor et gode, og din mulighet for en «skattelette». Aktive fagforeninger er et «must» både for utviklingen av trepartssamarbeidet i arbeidslivet, og for et velfungerende bedriftsdemokrati!